Hei alle sammen
Mitt navn er Carol Azungi Dralega. Jeg er opprinnelig fra Uganda, og jeg har bodd her i Sogndal i 8 år sammen med familien min (Anders, Aleni og Amani – som forresten har bursdag i dag). Jeg ønsker å takke dere for å markere denne viktige dagen. Jeg vil også takke for muligheten jeg har fått til å holde denne appellen.
FN’s verdenserklæring om menneskerettigheter stadfester blant annet at alle mennesker er født frie, med samme verdi og like rettigheter. Disse vakre ordene betyr at alle – uansett nasjonalitet, kjønn, sosial klasse, religion, alder, etnisitet og seksuell legning – har de samme økonomiske, politiske, sosiale, kulturelle, religiøse og sivile rettighetene – også uten hensyn til hvorvidt du er borger av et land, eller om du har innvandret.
Disse rettighetene er ikke et gode som kan bli tatt vekk fra deg, eller som spesielle grupper har større krav på enn andre. De er universelle rettigheter som er like gyldige nå, som da de ble vedtatt – for 69 år siden (i 1948).
I dag markerer vi ikke bare den internasjonale menneskerettighetsdagen – vi markerer også den globale kampanjen mot kjønnsbasert vold (på engelsk kalt «16 days of activism against gender-based violence»).
Som dere sikkert har registrert, har det i norske medier den siste tiden vært skrevet mye om #METOO-kampanjen, som er et opprop mot former for seksuell trakassering som uforholdsmessig mange kvinner har oppgitt å ha vært utsatt for.
Kjønnsbasert vold, trakassering (harrassment) og kjønnsbasert menneskerettighetsbrudd har dessverre en lang historie i alle samfunn (selv om forekomsten kan variere fra land til land). For eksempel i mitt hjemland, Uganda, foregår det tvangsekteskap av jenter fra ung alder, omskjæring, jenter blir fratatt muligheten til å ta utdanning, kvinner diskrimineres i arbeidslivet, og antallet voldtekter er alarmerende høy.
Også i «likestillingens høyborg», Norge, blir kvinners integritet overraskende nok krenket – ifølge tallene fra statistisk sentralbyrå og opplysning fra Regjerings Handlingsplan mot vold i nær relasjoner. (nesten 10% av kvinner og 1,1% men har blitt voldtekt).
Dette betyr at blant oss – blant både kjente og ukjente i våre nærmiljø – finner vi ofre for brudd på menneskerettigheter.
Disse bruddene er vanskelig å oppdage fordi de ofte skjer i det skjulte, og de er forbundet med så mye skam – at det kan være vanskelig for ofrene å rope ut om det som har skjedd. Overgrepenes natur gjør at spesielt de mest svake og sårbare blant oss blir gjort dobbelt maktesløse av uretten som blir gjort mot dem.
Så – min appell i dag, som jeg holder som personlig berørt av kjønnsbasert vold – er at det betyr ikke noe hvor du befinner deg eller hvem du er: mann/kvinne, innvandrer/innfødt/Ung/gammel – dersom du selv har opplevd urett, eller er vitne til urett – rop ut! Ikke lid i stillhet eller tolerer at andre blir tråkket på. La oss ta vare på hverandre, og stå opp for de maktesløse. Og vi må bekjempe skammen som er forbundet med overgrep, ved å vise hverandre kjærlighet, respekt, støtte og forståelse.
En viktig følge av menneskerettighetserklæringen er at den forplikter oss til handling. Ikke bare i dag, men hver eneste dag, og så lenge vi lever. Hver dag bør være en menneskerettighetsdag – en dag der vi forplikter oss til å sørge for at alle får oppleve verdighet, likestilling og frihet. Eller, som Arnulf Øverland så treffende skrev: «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke – rammer deg selv»!
Takk for oppmerksomheten #
Carol Dralega held Appellen 10.12.2017 på Sogndal Kommunehuset!
Carol Azungi Dralega 